Søk

dissens

dissens 
substantiv
BØYNINGen; dissensen, dissenser
UTTALE[dise´ns]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin dissensus (maskulinum), substantivert perfektum partisipp av dissentire; se dissentere
BETYDNING OG BRUK
dom, mening som skiller seg fra flertallets
; meningsforskjell
EKSEMPLER
  • avgi dissens
  • ta dissens i en sak
  • det var dissens på to punkter i komitéinnstillingen
SITATER
  • overretten har nu pådømt saken, riktignok under dissens
     (Adresseavisen 1930/303/2/2)
  • Jens Stoltenberg tok dissens og tapte
     (Elisabeth Skarsbø Moen: Jens Stoltenberg LBK 2002)
  • [Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon] hadde trukket dissensen i løpet av natten
     (Vigdis Hjorth: Leve posthornet! LBK 2012)