Søk

hindre

hindre 
verb
BØYNINGhindret, hindret, hindring
UTTALE[hi`ndrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig av norrønt hindra
BETYDNING OG BRUK
med objekt som betegner person eller annet levende vesen, eller noe som oppfattes som det
 være i veien for
; sinke
; oppholde
EKSEMPLER
  • piggtrådsperringene hindret fienden under fremrykningen
  • stadige telefonoppringninger hindret ham i arbeidet
SITAT
  • Tomas Bloch forsøkte å reise seg, men sikkerhetsbeltet hindret ham
     (Finn Carling: Under aftenhimmelen LBK 1985)
1.1 
(prøve å) holde tilbake (fra en handling e.l.)
; stanse (i en handling e.l.)
; (prøve å) avverge at noe(n) utsettes for noe
SITATER
  • la de små barna komme til mig, og hindre dem ikke!
     (Luk 18,16)
  • jeg kan ikke hindre dig i at se det fra den side, Gunhild
     (Henrik Ibsen: John Gabriel Borkman 50 1896)
  • dig er det, som skal hindre skibet fra at kantre i uvejret
     (Henrik Ibsen: Kongs-Emnerne 140 1872)
  • han ville hindre meg i å fortelle om det han har gjort mot meg
     (Kjell Ola Dahl: En liten gyllen ring LBK 2000)
med objekt som betegner handling, virksomhet, begivenhet e.l.
 stå (stengende) i veien for
; vanskeliggjøre
EKSEMPEL
  • de høye trærne hindrer utsikten
2.1 
(prøve å) umuliggjøre
; forebygge
; avverge
; forhindre
SITATER
  • åben krig var nær ved at bryde løs i landet og den måtte jeg hindre
     (Henrik Ibsen: Kongs-Emnerne 11 1872)
  • det må hindres, at han er mægtigere end jeg, når kampen skal begynde
     (Henrik Ibsen: Kongs-Emnerne 75 1872)
  • et nettinggjerde som engang var satt opp der for å hindre ulovlig trafikk fra det planlagte boligfeltet
     (Knut Faldbakken: Uår. Samlebind LBK)
  • jeg tror at litt galskap hindrer dumheten i å ta overhånd
     (Stig Aasvik: Indre anliggender LBK 2012)