Søk

kåpe

kåpe 
substantiv
BØYNINGen; kåpen, kåper
UTTALE[kå:`pə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kápa, fra middelalderlatin capa; jf. kappe
BETYDNING OG BRUK
om eldre forhold
 sidt kappelignende ytterplagg, med eller uten ermer, brukt av menn og kvinner
SITATER
  • se den bundne mand i kåben
     (Henrik Ibsen: Digte 11 1875)
  • hun er sortklædt, i kjortel, kåbe og hætte
  • overført
     
    deres gamle tro var en kaabe de bar
     (Konrad Dahl: Eda Mansika 110 1875)
     | var bare noe ytre som de skiftet som man skifter ytterplagg
slikt plagg, brukt som verdighetstegn, særlig for fyrster og høye geistlige
SITAT
ytterplagg for kvinne og jente som tilsvarer menns og gutters ytterfrakk
SITATER
  • [Gina kommer] i hat og kåbe ind gennem gangdøren
     (Henrik Ibsen: Vildanden 95 1884)
     | i sceneanvisning
  • nå ska jeg rive i ny kåpe på dig mor!
     (Ove Arthur Ansteinsson: Det røde vælde 276 1912)
dåpsdrakt
SITAT
  • her er kåben, han blev båren i til dåben
     (Henrik Ibsen: Brand 173 1885)
overført
 noe som dekker over, skjuler, hyller inn
SITATER
  • noget syndsforladende, – som breder en kåbe over al skrøbeligheden
     (Henrik Ibsen: Når vi døde vågner 143 1899)
  • slummerdysset hviler staden roligt under søvnens kaabe
     (Henrik Ibsen: Efterladte Skrifter I 59)
fagspråk, om eldre forhold
 nedre del av røykpipen over et ildsted