Søk
kinn 
substantiv
BØYNINGet; kinnet, kinn eller kinner
UTTALE[çin:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt kinn (femininum); jf. tilsvarende dansk form kind (felleskjønn), av gammeldansk kin
BETYDNING OG BRUK
en(hver) av ansiktets to kjøttfulle sideflater mellom øyehule, munn og øre hos mennesket, eller lignende kroppsdel hos visse dyr
EKSEMPLER
  • danse kinn mot kinn
  • stryke noen over kinnet
     | jf. stryke
SITATER
  • om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til
     (Matt 5,39)
  • da var hendes kinder hvide, og døden havde ædt sig ind i hendes bryst
     (Henrik Ibsen: Fru Inger til Østråt 40 1874)
  • [Hjørdis] kaster buen til kinden og skyder
     (Henrik Ibsen: Hærmændene på Helgeland (1873) 124)
  • nej, for røde kinder I har fået!
     (Henrik Ibsen: Et dukkehjem 50 1879)
  • [de] klappede hinanden paa skulderen eller kinden
     (Alexander L. Kielland: Skipper Worse 213 1882)
  • [hun] kysser hende på kindet
     (Henrik Ibsen: Hedda Gabler 47 1890)
  • muttern hadde farge i kinnene, hun så godt ut
     (Nikolaj Frobenius: Andre steder LBK 2001)
  • hu har rouge i kinna og alltid et lommespeil i veska
     (Helene Guåker: Kjør! LBK 2010)
UTTRYKK
med hånd(en) under kinn
nå sjelden
 med hånden plassert støttende under haken (nær kinnet), ofte som uttrykk for grubling eller sorg
dialektalt
 en(hver) av de to loddrette sider av noe, særlig av dørkarm, dørstolpe som utgjør døråpningen