Søk

kompliment

kompliment 
substantiv
BØYNINGen / et; komplimenten / komplimentet, komplimenter
UTTALE[komplima´ŋ], [kåm-]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
innlånt; jf. tysk Kompliment, fransk compliment; fra latin complementum 'middel til å utfylle'; jf. komplement
BETYDNING OG BRUK
rosende bemerkning (til en person)
EKSEMPEL
  • gi noen en kompliment (for noe)
SITATER
  • tomme komplimenter
     (Henrik Ibsen: Samlede verker XV 168)
  • jeg gir dig min kompliment for din ny morgen-kjole
     (Bjørnstjerne Bjørnson: En Hanske 14 1883)
  • der fikk du en fin komplimang
     (Sigurd Hoel og Helge Krog: Don Juan 75 1930)
  • gjør Dem nu færdig med Deres komplimenter for damerne
     (Bernt Lie: Mot Overmagt 21 1907)
  • «Takk for komplimenten», gliste Georg dorskt
     (Elin Brodin og Henning Hagerup: De dødes språk LBK 2001)
  • de overøste henne med komplimenter
     (Dag Solstad: «Ellevte roman, bok atten» 41 1992)
  • jeg hørte aldri noen gi henne et kompliment
     (Hilde Hagerup: Lysthuset LBK 2005)
  • jeg får ofte komplimenter for kroppen min
     (Marion Hagen: Akt 11 1999)
i flertall
 
komplimenter
foreldet
 overflødige, omsvøpsfulle talemåter
 | jf. seremonier
EKSEMPEL
  • la oss ikke bruke komplimenter
nå sjelden
 bukk eller neiing som uttrykk for høflighet eller ærbødighet
SITATER
  • [Steffensen gjorde] en dyb kompliment mod selskabet
     (Alexander L. Kielland: Fortuna 106 1884)
  • [Hans Høyvelbårenhet] gik sin vei uden at gjøre nogen kompliment eller sige farvel
     (Vilhelm Krag: Isaac Seehuusen 321 1900)