Det Norske Akademis Ordbok

ombudsmann

ombudsmann 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
av eller etter norrønt umboðsmaðr 'person med fullmakt'
BETYDNING OG BRUK
1 
om middelalderforhold
 person med fullmakt på vegne av en myndighet
; fullmektig
EKSEMPEL
  • kongens ombudsmann
     | kongelig tjenestemann
SITATER
  • den som kongen eller hans ombudsmann oppnevner, skal styre skipet
     (Jo Rune Ugulen Kristiansen (oversetter) Magnus Lagabøtes landslov 66 2024)
  • bispen satte Gyrd paa Finsbrekken som sin ombudsmand
     (Sigrid Undset Kransen 102 1920)
  • bønderne mine negtet at svare landskyld eller tale med mine ombudsmænd
     (Sigrid Undset Kransen 168 1920)
  • [skatte] til de norske ombudsmændene
     (Sigrid Undset Husfrue 227 1921)
  • ved siden av lagmannen spiller andre kongelige ombudsmenn og håndgangne menn en avgjørende rolle i rettspleien mot slutten av høymiddelalderen, i første rekke syslemannen
     (Knut Helle Norge blir en stat 1130–1319 184 1974)
     | jf. syslemann
  • futer med ansvar for bestemte futedømmer overtok … som kongelige ombudsmenn
     (Margit Harsson Stein 51 2000)
2 
foreldet
 person som har fullmakt til å gjøre handel e.l. på vegne av noen
SITAT
  • [han] gjorde storhandel for andre, som han var ombudsmand for
     (Peter Egge Hansine Solstad 86 1925)
3 
administrasjon
 (person i) offentlig verv som har til oppgave å ivareta en nærmere avgrenset gruppes interesser og sikre den enkelte mot urettferdig behandling
; ombud
 | jf. sivilombudsmann
EKSEMPEL
  • ombudsmannen for Forsvaret
SITAT
  • i forhold til forvaltningen og klagerne er ombudsmannen en utenforstående, upartisk instans
     (Andreas Schei Menigmann og myndighetene 15 1976)
3.1 
i enkelte organisasjoner
 person som innehar et verv, ombud