Søk

turnering

turnering 
substantiv
BØYNINGen; turneringen, turneringer
UTTALE[turne:´riŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til turnere, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
mest om eldre (utenlandske) forhold
 middelaldersk ridderspill som utkjempes til hest mellom riddere i full rustning og med stumpe våpen (lanser), og hvor det gjelder å få kastet motstanderen av hesten
 | jf. turnere
SITATER
  • [hun] havde foræret ham sit liv-bånd til at ha som ridder-tegn ved turneringerne
     (Bjørnstjerne Bjørnson: Samlede digter-verker V 231)
  • overført
     
    hunnerne de sad som rolige tilskuere ved livets turnering
     (Gabriel Finne: To Damer 6 1891)
     | tvekamp mellom rivaler
konkurranse (i flere runder) innenfor idrettsgren, spill, dans e.l. (hvor vinneren får tittel av mester)