union
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; unionen, unioner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
unionen
ubestemt form flertall
unioner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[unio:´n]
ETYMOLOGI
fra senlatin unio (genitiv unionis), til latin unus 'en'
BETYDNING OG BRUK
1
især politikk
sammenslutning, forbund, især av stater (hvor de enkelte
medlemmene har større eller mindre grad av selvstendighet)
EKSEMPLER
-
gå inn i, inngå union med
-
unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
-
unionen mellom England og Skottland i 1603
-
en politisk union
-
en økonomisk union
SITATER
-
al den snak i embedstonen om rigdom siden unionen
-
Vietnam uavhengig innenfor den franske union(Arbeiderbladet 1949/57/1/7)| jf. statsforbund
-
en unnsigelse av den svensk-norske union
-
nordmennenes insistering på likeverdighet i unionen
-
full pengepolitisk union med én valuta
-
den enorme nordstatshæren ville tvinge statene i sør til å være med i en union de for enhver pris ville trekke seg ut av
-
[kong Oscar II] nektet å anerkjenne unionens oppløsning| unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
-
Norge [hadde ved inngangen til 1800-tallet] helt siden seinmiddelalderen vært i en tett union med Danmark(Jørgen Eliassen et al. Tidslinjer 1 + 2 306 2011)
-
en genial dronning samlet de tre kongerikene i union under felles monarki(Stein Ringen Fortellingen om Skandinavia 119 2024)
2
i bestemt form
unionen
muntlig, om eldre forhold
unionsflagget (brukt i
Norge under unionen med Sverige)
SITAT
-
de hadde hængt «unionen» op over Sverdrups plads