Det Norske Akademis Ordbok

union

union 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; unionen, unioner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
unionen
ubestemt form flertall
unioner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[unio:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin unio (genitiv unionis), til latin unus 'en'
BETYDNING OG BRUK
1 
især politikk
 sammenslutning, forbund, især av stater (hvor de enkelte medlemmene har større eller mindre grad av selvstendighet)
EKSEMPLER
  • gå inn i, inngå union med
  • unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
  • unionen mellom England og Skottland i 1603
  • en politisk union
  • en økonomisk union
SITATER
  • al den snak i embedstonen om rigdom siden unionen
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 383)
  • Vietnam uavhengig innenfor den franske union
     (Arbeiderbladet 1949/57/1/7)
     | jf. statsforbund
  • en unnsigelse av den svensk-norske union
     (Sverre Steen 1814 197 1951)
  • nordmennenes insistering på likeverdighet i unionen
     (Dag Solstad Medaljens forside 26 1990)
  • full pengepolitisk union med én valuta
     (Øystein Noreng Tysklands rom i det felles europeiske hus 170 1990)
  • den enorme nordstatshæren ville tvinge statene i sør til å være med i en union de for enhver pris ville trekke seg ut av
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd 45 1991)
  • [kong Oscar II] nektet å anerkjenne unionens oppløsning
     (Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II 339 2004)
     | unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
  • Norge [hadde ved inngangen til 1800-tallet] helt siden seinmiddelalderen vært i en tett union med Danmark
     (Jørgen Eliassen et al. Tidslinjer 1 + 2 306 2011)
  • en genial dronning samlet de tre kongerikene i union under felles monarki
     (Stein Ringen Fortellingen om Skandinavia 119 2024)
2 
i bestemt form
 
unionen
 muntlig, om eldre forhold
 unionsflagget (brukt i Norge under unionen med Sverige)
SITAT
  • de hadde hængt «unionen» op over Sverdrups plads
     (Fridtjof Nansen Fram over Polhavet I 437 1897)