Søk

union

union 
substantiv
BØYNINGen; unionen, unioner
UTTALE[unio:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra senlatin unio (genitiv unionis), til latin unus 'en'
BETYDNING OG BRUK
især politikk
 sammenslutning, forbund, især av stater (hvor de enkelte medlemmene har større eller mindre grad av selvstendighet)
EKSEMPLER
  • gå inn i, inngå union med
  • unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
  • unionen mellom England og Skottland i 1603
SITATER
  • al den snak i embedstonen om rigdom siden unionen
     (Henrik Wergeland: Samlede Skrifter I 383)
  • Vietnam uavhengig innenfor den franske union
     (Arbeiderbladet 1949/57/1/7)
     | jf. statsforbund
  • en unnsigelse av den svensk-norske union
     (Sverre Steen: 1814 197 1951)
  • [kong Oscar II] nektet å anerkjenne unionens oppløsning
     (Tor Bomann-Larsen: Folket. Haakon & Maud II LBK 2004)
     | unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905
  • nordmennenes insistering på likeverdighet i unionen
     (Dag Solstad: Medaljens forside 26 1990)
  • den enorme nordstatshæren ville tvinge statene i sør til å være med i en union de for enhver pris ville trekke seg ut av
     (Torill Thorstad Hauger: Oppbrudd LBK 1991)
i bestemt form
 
unionen
muntlig, om eldre forhold
 unionsflagget (brukt i Norge under unionen med Sverige)
SITAT
  • de hadde hængt «unionen» op over Sverdrups plads
     (Fridtjof Nansen: Fram over Polhavet I 437 1897)