Det Norske Akademis Ordbok

avsondre

avsondre 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLavsondring
verbalsubstantiv
avsondring
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
sammensatt av av og sondre; etter tysk absondern, sammensatt av ab 'av, fra, bort, ned' og sondern 'skille, sondere, skille ut, sortere fra'; jf. mnty afsunderen og eldre dansk form afsøndre
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært, ofte i (adjektivisk) perfektum partisipp
 skille (ved (stor) avstand)
; isolere
SITATER
  • den lille fattige kystby, som laa afsondret fra hele omverdenen
     (Vilhelm Krag Isaac Seehuusen 135 1900)
  • vore dalførers afsondrede beliggenhed
     (Jørgen Moe Samlede Skrifter II 187)
  • øvrigheden gav [samene] deres afsondrede begravelsesteig paa kirkegaarden
     (Jonas Lie Samlede Digterverker I 138)
1.1 
også refleksivt
 utelukke, stenge ute (fra omgang, samkvem o.l.)
SITATER
  • man [ble] sat udenfor, afsondret og glemt
     (Alexander L. Kielland Fortuna 241 1884)
  • han må avsondre seg fra den ytre verden for i sin diktning å kunne skape en indre verden
     (Herleiv Dahl Bergmannen og byggmesteren 17 1958)
  • [lovgivningen] siktet særlig mot å avsondre geistligheten fra ekteskap og våpenstrid
     (Knut Helle Norge blir en stat 1130–1319 240 1974)
  • det var noe avsondret over disse medelever, noe virkelig forfinet og opphøyet
     (Karin Sveen Klassereise 107 2000)
  • folk avsondrer seg fra hele den litterære tradisjonen
     (Morgenbladet 22.02.2013/34–38)
  • gruppene som avsondrer seg fra fellesskapet [ved språk, kleskoder, normer o.a.]
     (Finnmark Dagblad 03.01.2013/4)
2 
fysiologi, om kjertel, sår o.l.
 utskille
; utsondre
SITAT