Det Norske Akademis Ordbok

bøffe

bøffe 
verb
Informasjon
BØYNINGbøffet, bøffet, bøffing
preteritum
bøffet
perfektum partisipp
bøffet
verbalsubstantiv
bøffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bø`f:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av bøff; jf. dansk (muntlig) bøffe 'tigge; snyte, bestjele; begå feil'
BETYDNING OG BRUK
1 
slang, mest om narkotika
 selge dårlige eller utblandede varer
; svindle
SITATER
  • jeg skal ikke bøffe deg, forsikret gutten straks. Dette er prima vare
     (Elin Brodin Maskedans 100 1987)
  • hva gjør du når noen bøffer deg for ti, tjue tusen? Du går iallfall ikke til snuten
     (Ingvar Ambjørnsen Den siste revejakta 187 1983)
  • finne en annen godtroende tulling å bøffe
     (Morten Jørgensen Kongen av København 363 1997)
  • når jeg er tom for dop, men kundene fortsatt ringer, putter jeg vaskepulver og kreatin i poser og skrur av telefonen før kjøperen rekker å ringe meg opp igjen for å klage og kreve pengene tilbake. Jeg vet at jeg på lang sikt taper penger på det, for ryktene om at jeg bøffer folk, sprer seg, men jeg har ikke lang sikt, for hvis jeg ikke overlever nå, hva skal jeg da med mitt gode rykte
     (Nikolai Torgersen Gater jeg har levd 170 2025)
UTTRYKK
bøffe ut/opp
blande narkotika med andre stoffer
  • heroinet var bøffet opp med rottegift
     (Aftenposten 1990/569/18/7)
2 
muntlig
 stjele
SITATER
  • det blei en del blåsing og bøffing og drekking og jævelskap den tida
     (Espen Haavardsholm Boka om Kalle og Reinert 25 1978)
  • «Åssen kom du deg dit?» «I en bil jeg hadde bøffa»
     (Jon Michelet Den frosne kvinnen 70 2001)