blei - Det Norske Akademis ordbok

blei

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; bleien, bleier

genus

maskulinum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

bleien

ubestemt form flertall

bleier

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[blæi]

ETYMOLOGI

av norrønt bleðgi 'flis'; avledet av blað; se blad

BETYDNING OG BRUK

kile til kløving eller til å holde noe utspent med

EKSEMPEL

SITATER

«Nu faar vi hugge ved,» sagde Mumle [Gåsegg], og hug tælgeøxen i furekubben og drev bleien ind

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 181)
bløygen … ti alen lang

(M.B. Landstad Sange og Digte af forskjellige Slags 202 1879)
nå stikker de den ene bleigen inn, nå den andre

(Sigurd Hoel Veien til verdens ende 184 1933)

muntlig

(tynn, smal) skive som man skjærer av noe

SITATER

[Sven Elvestad] satt og skar digre bleier av en spekepølse og drakk portvin til

(Nils Johan Rud Av et halvt hundre år 34 1973)
de skar seg svære bleier av et kjempebrød som de smurte margarin og pultost på

(Ingeborg Refling Hagen De unge 12 1979)

muntlig, spøkefullt, nedsettende

arrogant og ubehagelig person

| jf. tverrblei

SITATER

han er en hoven blei

(Arthur Omre Det hender iblandt – 130 1941)
«Du er en blei!» sa han kort. Det var en viss stuss elskverdighet i det

(Johan Borgen Jenny og påfuglen 120 1949)
han er en jævla blei

(Kjell Askildsen Hverdag 16 1976)