Det Norske Akademis Ordbok

dissonant

dissonant 
adjektiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdissonant, dissonante
nøytrum
dissonant
flertall
dissonante
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[disona´nt]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin dissonans (genitiv dissonantis), presens partisipp av dissonare; se dissonere
BETYDNING OG BRUK
1 
musikk, om toner
 klinge sammen slik at de gir en dissonans
; dissonerende
SITATER
  • illevarslende, dissonante klaverakkorder
     (Oddvar Foss Antonioni 100 1972)
  • hun slår noen dissonante akkorder
     (Olav Angell Snapshots LBK 1994)
  • en dissonant orkesteråpning
     (Dag Østerberg Brahms LBK 2003)
2 
overført
 som klinger eller fremstår uharmonisk, skurrrende, uten likevekt e.l.
SITAT
  • hva er det ved hans diktning som syntes så dissonant og frastøtende for hans samtidige?
     (Minervas kvartalsskrift 1963/537)