Det Norske Akademis Ordbok

"føye seg"

23 treff

  • subordinere

    verb underordne, underordne seg ...
  • fjotte

    verb fjotte for/med ...
  • motsetsig

    adjektiv som ikke vil føye seg ...
  • føye

    verb sette, passe (inn i hverandre), forme seg ordne (noe på en god, heldig måte), ordne seg gi etter for (noen)gi etter ...
  • ettergift

    substantiv det å gi etter, føye seg, det å ettergi(s), det å gi ut tømmer ...
  • skinnflat

    adjektiv flat som et utbredt skinn ...
  • romer

    substantiv innbygger, borger i Romerriket, person fra, innbygger av (det moderne) Roma ...
  • jenke

    verb rette seg, tilpasse ...
  • paddeflat

    adjektiv helt flat ...
  • fire

    verb slakke jevnt, gi gradvis etter (på et tau e.l.), motsatt hale, senke (noe) gradvis ved hjelp av tau, gi etter ...
  • klaffe

    verb passe, slutte (sammen, til hverandre), lykkes ...
  • søkk

    substantiv fordypning, (dypt) spor, innhuling, fordypning især i hud jf. senkning, dalsøkk, utstikningsåpning i sorteringslense, det å søkke, det å s&osla...
  • lempe

    verb tilpasse, tilpasse seg flytte (noe tungt)flytte (på en uvøren måte) ...
  • smyge

    verb bevege seg på en langsom, glidende måte, liste seg, liste, legge på et lavere kort enn det høyeste spilte, så man ikke får stikket jf. smette, smu...
  • danse

    verb bevege seg (etter musikk) med rytmiske trinn og bevegelser, gjennomføre (en dans), bevege seg med danselignende bevegelser ...
  • akte

    verb ta hensyn (til), slik at det vises i ens adferd, ense passe, ha oppsyn med (noe(n)), passe seg vurdere, vurdere høyt ha til hensiktha til hensikt å dra, begi seg (til et ...
  • blokk

    substantiv større (ofte mer eller mindre firkantet) stykke av solid materiale, særlig av stein, tre e.l., jf. fjellblokk, steinblokk, treblokk, stor trekloss, stabbe til å hu...
  • bøye

    verb forme, bende (noe rett og/eller stivt) så det danner en bue eller vinkel, buet, (om)forme, bevege, føre (noe) i mer eller mindre buet linje ut av sin vanlige stilling (ut...
  • vei

    substantiv bevegelse (i form av gang, vandring, fart, kjøring, reise, tur) i en viss retning, etter en viss linje eller rute, over en viss strekning (mot et bestemmelsessted), det å...
  • en

    determinativ (kvantor), pronomen hvilken som helst, enhver (av den art eller gruppe som substantivet betegner) jf. cirka, omtrent ...
  • falle

    verb bevege seg (ufrivillig) ovenfra og nedover, munne (ut i), ikke holde seg stående mellom nedslag og fallgrense, (plutselig) bevege seg, gli eller trekkes ned eller til siden, bli...
  • legge

    verb få til å ligge på underlag, i beholder e.l., bringe (noen eller noe som har vært eller pleier å være opprett) i liggende stilling, med en langside ...
  • verb bevege seg i jevn fart (i en retning) ved å flytte føttene (uten at begge føttene forlater bakken samtidig), bevege seg (ved hjelp av et fremkomstmiddel som bena h...

Viser treff 1 til 23 av 23 totalt