Det Norske Akademis Ordbok

forstuen

19 treff

  • forstue

    substantiv første rom (bak en inngang, entré e.l.) i et hus eller en leilighet med adgang til de øvrige rommene ...
  • stråsekk

    substantiv sekk av strå ...
  • fløydør

    substantiv dør med to selvstendig svingende dørblad ...
  • selskapskledd

    adjektiv kledd til selskap (i selskapsdrakt e.l.) ...
  • mikkelsmesseleite

    substantiv tiden rundt mikkelsmesse ...
  • oppstue

    substantiv loftsværelse over forstue og kleve, med trappeoppgang fra forstuen (nordenfjells), eller loftsværelse over stuen i toetasjes hus (Telemark), annenetasje som ligner tradis...
  • gårdsfogd

    substantiv bestyrer av gårdsbruk på et slott eller en større gård jf. fogd ...
  • kove

    substantiv lite rom inntil stuen (eller i svalgang), brukt f.eks. som sengekammer eller oppbevaringssted for kopper og kar ...
  • skålbrott

    substantiv avbrukket stykke, skår av skål ...
  • skrivebok

    substantiv bok til å skrive i, særlig til skriveøvelser jf. kladdebok ...
  • møblement

    substantiv sett, helhet av møbler ...
  • klingre

    verb klinge lyst, skarpt, klirrende, klirre ...
  • høyrøstet

    adjektiv som snakker med høy, sterk stemme, røst, høy støyende, som gir seg utslag i kraftig, støyende stemmebruk ...
  • neglisjé

    substantiv ufullstendig påkledning, lett (og gjennomsiktig) nattkjole jf. babydoll ...
  • dirre

    verb være i skjelvende bevegelse (i korte små svingninger opp og ned eller frem og tilbake, men hele tiden på samme sted), fortone seg i urolige, flimrende bevegelser, la...
  • dempe

    verb få (uro, sinnsbevegelse e.l.) til å stanse, opphøre, kue, kvele gjøre (uro, sinnsbevegelse e.l.) mindre, gjøre (særlig lyd, lys eller farge) sv...
  • ytre

    adjektiv (komparativ) som ligger, befinner seg lengst ute, lengst fra noe som regnes for sentrum, det indre, som ligger langs havsiden, vendt ut mot havet, fjernest fra det indre av landet, som ligger, bef...
  • da

    adverb på det tidspunkt, på det tidspunkt (som er nærmere angitt i et foregående ledd), med ett, i det tilfellet, i alle fall, ...
  • stå

    verb holde kroppen i rett oppreist stilling, vanligvis mens vekten hviler på føttene, stå og være opptatt med, utføre noe, renne, kjøre, la seg gli (...

Viser treff 1 til 19 av 19 totalt