Det Norske Akademis Ordbok

gjengjelde

gjengjelde 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLgjengjeldte, gjengjeldt, gjengjeldelse
preteritum
gjengjeldte
perfektum partisipp
gjengjeldt
verbalsubstantiv
gjengjeldelse
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
dansk form gengælde; jf. gjengjeld; se også gjengjeldelse
BETYDNING OG BRUK
reagere, svare på (en handling eller følelse) ved å gjøre gjengjeld
; besvare (med en lignende handling eller følelse)
; gi igjen
EKSEMPLER
  • gjengjelde et smil, et blikk, et kyss
  • gjengjelde noens følelser, noens kjærlighet
  • gjengjelde et angrep
SITATER
  • gjengjeld ikke ondt med ondt
     (Rom 12,17)
  • [nazareeren] gjengjeldte ham hans hilsen i Guds navn
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter III 308)
  • hendes ustyrlige, vilde lidenskabelighed, – som hun forlangte jeg skulde gengælde
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 69 1886)
  • stadig krysses tanker om den nådige Gud med tanker om den gjengjeldende Gud
     (Finn Thorn Sigrid Undset 136 1975)
  • hvordan kan de mene at sten kastet av barnehender må gjengjeldes med geværkuler?
     (Finn Carling Gjenskinn LBK 1994)
  • hun løfter hodet og kysser ham med et begjær han ikke kan gjengjelde
     (Mattis Øybø Alle ting skinner LBK 2003)
  • hvor mange ganger har du ikke sagt at vår godhet til slutt vil bli gjengjeldt?
     (Thorvald Steen Kamelskyer LBK 2004)
  • [han] trakk meg inntil seg, men jeg gjengjeldte ikke klemmen
     (Maja Lunde Blå 215 2017)