Det Norske Akademis Ordbok

grøsse

grøsse 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLgrøsset, grøsset, grøssing
preteritum
grøsset
perfektum partisipp
grøsset
verbalsubstantiv
grøssing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[grø`s:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
beslektet med grue og grus; se også grøsning
BETYDNING OG BRUK
1 
skjelve plutselig, fare sammen av kulde, ubehag eller skrekk
SITATER
  • dialektalt
     
    han liksom gryssed af afsky for sig selv
     (Amalie Skram Afkom 234 1898)
  • hun grøsset i uhygge
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 270 1919)
  • [folk] mumlet grøssende om mørke og hemmelige synder
     (Sigrid Undset Husfrue 485 1921)
  • dialektalt
     
    hun grøss og godtet seg på samme tid
     (Jens Hagerup Juvi 50 1928)
  • onkel Elias grøsset litt overdrevent, som om han riktig ville riste uhyggen av seg
     (Torborg Nedreaas Ved neste nymåne 22 1971)
  • hun grøsset uvilkårlig
     (Jorun Thørring Tarantellen LBK 2007)
UTTRYKK
grøsse i
gå en skjelving gjennom (noen) (av skrekk, kulde, ubehag)
grøsse for
overført
 grue seg for (noe)
; kvie seg for (noe)
  • alvor og arbeide var de vænnet ifra, de grøsset for at ta fat igjen
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 212 1915)
2 
sjelden
 skjelve plutselig, fare sammen av glede
SITATER
  • Markus rigtig grøsset av fryd
     (Gabriel Scott Kilden 18 1918)
  • han … grøsset av iskaldt velbehag da vannet lukket seg om kroppen
     (Torill Thorstad Hauger Oppbrudd LBK 1991)
3 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
grøssende
 sjelden
 kald, slik at man grøsser
 | jf. grøssen
SITAT