kakofoni
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; kakofonien, kakofonier 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kakofonien
ubestemt form flertall
kakofonier
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kakofoni:´]
ETYMOLOGI
jf. fransk cacophonie, tysk Kakophonie; fra gresk kakophonia, til kakos 'dårlig, ille' og en avledning av phone 'lyd'
BETYDNING OG BRUK
især musikk
illeklingende (sterk) lyd (eller lydsammensetning)
; mislyd
SITATER
-
en kakofoni som ble harmonisk, fordi den tilhørte selve allnaturen
-
rushtidens kakofoni av støy
-
mikrofonen på båndopptageren hadde fanget alle rommets lyder … og komponert sin egen susende, dunkende, knitrende, hviskende, sprukne kakofoni(Linn Ullmann De urolige 82 2015)
-
jf.India var en kakofoni av lyder, kakerlakker, amøber, eksos, farger og naken nød(Erika Fatland Sjøfareren 393 2024)
-
når man besøkte fuglefjellene tidligere …, ble man møtt av en kakofoni av lyder, en pulserende konsert der tusenvis av sjøfugler fylte luften med liv(Marit Beate Kasin Naturparadokset 125 2024)