Det Norske Akademis Ordbok

kompis

kompis 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kompisen, kompiser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kompisen
ubestemt form flertall
kompiser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ko´mpis]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra svensk kompis, forkortet form av kompanjon; se kompanjong, avledet med suffikset -is
BETYDNING OG BRUK
1 
muntlig
 (især mannlig) kamerat
SITATER
  • jeg er hyggelig kar og kompis
     (Sigurd Christiansen Vort eget liv 78 1919)
  • de er kompisser med ham
     (Arthur Omre Smuglere 42 1935)
  • jazzen er den indre fellesnevner som holder disse fire kompisene sammen
     (Jan Erik Vold Entusiastiske essays 17 (1961))
  • hallo kompis, løft hodet, hold ut! Du skal se det orner seg
     (Knut Faldbakken E 18 163 1980)
  • jeg var hos en kompis og spiste middag
     (Ingvild H. Rishøi La stå (2015) 65)
2 
muntlig
 fyr
SITATER
  • siden solgte de klokken til en tredie kompis
     (Morgenbladet 1927/275/6/3)
  • det kom to kompiser slengende med hver sin bylt under armen
     (Johan Bojer Huset og havet 210 1933)
  • en kompis jeg kjenner, lagde i 2001 … sin egen hjemmeside på nettet
     (Jon Niklas Rønning Generasjon Facebook 141 2009)