kvinke - Det Norske Akademis ordbok

kvinke

verb

Informasjon

MODERAT BOKMÅLkvinket, kvinket, kvinking

preteritum

kvinket

perfektum partisipp

kvinket

verbalsubstantiv

kvinking

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[kvi`ŋkə]

Uttale-veiledning

ETYMOLOGI

av norrønt kveinka, utvidet form av kveina, beslektet med verbet kvie

BETYDNING OG BRUK

1

klynke svakt

; pipe klynkende

SITATER

[han hørte] troldungen kvinkede og bar sig ille

(P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke-Eventyr (1871) 49)
løitnanten rappede ham over akslen med kjæppen, saa kroken kvinkede

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 22)
nogen hadde stønnet kvinkende tæt ved ham, ganske i nærheden

(Tryggve Andersen Samlede fortællinger II 143)
ternen [fløy] snehvid i solen, og kvinked og skreg

(Hans E. Kinck Emigranter 8 1904)
kvinkende skrig

(Olaf Bull Digte 127 1909)
hunden kvinket og tutet, stakkar

(Hans E. Kinck Sneskavlen brast II 47 1919)
Ingunn kvinket lavt og gjellt, som en hund der blir sparket

(Sigrid Undset Olav Audunssøn i Hestviken I 284 1925)
felen skrek og gvinket

(Chr. Skredsvig Romaner og fortællinger I 28)
en kveldsblest får det til å kvinke om husnovene

(Pål Gerhard Olsen Fredstid LBK 2000)

2

klimpre

; kvinkelere

SITAT

[hun] tok guitaren og kvinket

(Sigrid Undset Jenny 25 1911)

Siter denne ordartikkelen