Det Norske Akademis Ordbok

marmorere

marmorere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLmarmorerte, marmorert, marmorering
preteritum
marmorerte
perfektum partisipp
marmorert
verbalsubstantiv
marmorering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[marmore:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk marmorieren, fra latin marmorare, grunnbetydning 'overtrekke med marmor'; se også marmorert, marmorering
BETYDNING OG BRUK
male, farge som marmor, med marmorets årer og tegninger
SITATER
  • tidligere var det vanlig å marmorere snittene på en protokoll
     (Olav Røer Bokbinderboka 215 1998)
     | jf. snitt
  • vanligvis marmoreres det på våt grunnmaling – vått i vått – men her må Sjur ha marmorert på tørr grunnmaling
     (Harald Kristian Jære og Tore Sneve Sjur Jamtseter 28 2016)