refutere
verb
BØYNINGrefuterte, refutert, refutering 
preteritum
refuterte
perfektum partisipp
refutert
verbalsubstantiv
refutering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[refute:´rə]
ETYMOLOGI
fra latin refutare 'drive tilbake; tilbakevise; avvise'; jf. fransk réfuter, engelsk refute, tysk refutieren; jf. også refutasjon
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden
påvise som uriktig
; gjendrive
; tilbakevise
SITAT
-
mislykte [definisjoner], som han lett kan refutere(Dagbladet 1938/227/5/4)