rugge
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; ruggen / rugga, rugger 
genus
maskulinum / femininum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
ruggen / rugga
ubestemt form flertall
rugger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ru`g:ə]
ETYMOLOGI
beslektet med rugg
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
stor, kraftig kvinne
SITATER
-
gamla, en munter rugge
-
og så var det Sesel da, nitten år, ei vilter rugge