segne - Det Norske Akademis ordbok

segne

verb

Informasjon

MODERAT BOKMÅLsegnet, segnet, segning

preteritum

segnet

perfektum partisipp

segnet

verbalsubstantiv

segning

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[sæi`nə]

Uttale-veiledning

ETYMOLOGI

av norrønt signa 'sige, gli ned', avledet av siga 'sige'

BETYDNING OG BRUK

1

sige sammen

; synke til jorden

SITATER

skal en bære fandens synder, må en snart i bakken segne

(Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 229)
ørnen segned vingeskudt

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 132)
hun segnede om i udmattelse og tomhed

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 325)
fik hun en arm om livet vilde hun segne ned, fy!

(Knut Hamsun Markens Grøde II 162 1917)
kvinnen … besvimte og segnet ned på gulvet

(Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
attentatmannen presset dolken i sitt eget bryst og segnet om

(Thorvald Steen Kamelskyer LBK 2004)

1.1

litterært

falle sammen, bukke under (under stor byrde eller påkjenning)

SITAT

det kjentes som om jeg skulle segne under byrden av [skamfølelsen]

(Espen Haavardsholm Lilit LBK 2001)

2

poetisk

gå til grunne

; dø

SITATER

frihedshelteskaren segned for barbarers vilde horder

(Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 30)
aa farvel, du lyse dag, som nu segner mat og svak

(Nils Collett Vogt Digte i utvalg 7 1919)

Siter denne ordartikkelen