Det Norske Akademis Ordbok

sulte

sulte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLsultet, sultet, sulting
preteritum
sultet
perfektum partisipp
sultet
verbalsubstantiv
sulting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[su`ltə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form sulte, enten til sult; jf. sult; eller til sulten; se sulten; eller omdannet under påvirkning av disse av eldre dansk svelte, tilsvarer norrønt svelta; se svelte
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
ha en sugende, verkende fornemmelse i magen fordi man i (lengre tid) ikke har fått mat eller næring
; føle sult
1.1 
(i lengre tid) være uten (tilstrekkelig) mat
1.1.1 
om folk eller befolkningsgruppe
 (gjennom lengre tid) mangle (tilstrekkelig) mat på grunn av uår og/eller stans i mattilførsler
2 
(frivillig) la være å ta til seg mat eller næring, ofte som ledd i en kur eller streik
; faste
3 
overført
 lengte
4 
gi for lite eller dårlig mat
1 
ha en sugende, verkende fornemmelse i magen fordi man i (lengre tid) ikke har fått mat eller næring
; føle sult
SITATER
  • sulter barnet, skal det mættes
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 175)
  • jeg [gikk] her og sulted, saa mine tarmer krøb sammen i mig som orme
     (Knut Hamsun Sult 74 1890)
1.1 
(i lengre tid) være uten (tilstrekkelig) mat
SITATER
  • salige er dere som nå sulter, dere skal mettes
     (Luk 6,21)
  • det er synd, du skal ligge der og sulte ihjel
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 64 1879)
  • jeg gik omkring og sultet i Kristiania
     (Knut Hamsun Sult 5 1890)
  • det hovmodige adelsparet [i Holbergs «Don Ranudo»] som heller ville sulte enn motta hjelp fra datterens elsker som var fra en mindre fin familie
     (Arild Stubhaug Et foranskutt lyn 218 1996)
  • denne broren hadde sørget … for ved og for mat, fersk fisk på bordet, så de ikke hadde sultet
     (Toril Brekke Sara 330 2001)
1.1.1 
om folk eller befolkningsgruppe
 (gjennom lengre tid) mangle (tilstrekkelig) mat på grunn av uår og/eller stans i mattilførsler
SITAT
  • den fattige sulted, den rige led savn
     (Henrik Ibsen Digte 88 1875)
2 
(frivillig) la være å ta til seg mat eller næring, ofte som ledd i en kur eller streik
; faste
 | jf. sultekur
EKSEMPEL
  • sulte seg for å gå ned i vekt
3 
overført
 lengte
 | jf. tørste
SITAT
  • da romanen kom ut, ble den øyeblikkelig møtt av henførte, nesten forelskede, anmeldere og av lesere som tilsynelatende hadde ventet på og sultet etter nettopp en slik historie i decennier
     (Jan Kjærstad Oppdageren 538 1999)
4 
gi for lite eller dårlig mat
 | jf. sultefôre
EKSEMPLER
  • sulte buskapen
  • sulte seg
UTTRYKK
sulte ut
utpine, bringe til (randen av) hungersnød gjennom stans av mattilførsler, blokade e.l.
 | jf. utsultet
  • et folk er sultet ut og slagtet ned
     (Arnulf Øverland Brød og vin 161 1924)
  • det var keiserens storhetstanke å sulte England ut
     (Sissel Lange-Nielsen Den norske løve 80 1996)
  • Wallenstein ringet inn svenskene ved Nürnberg, kuttet av forsyningslinjene og tok sikte på å sulte dem ut
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)