Det Norske Akademis Ordbok

kult

Likt stavede oppslagsord
kult 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; kulten, kulter
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
kulten
ubestemt form flertall
kulter
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[kult]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
jf. svensk dialekt kult 'liten gutt; halvvoksen galte'; beslektet med kalv
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1 
muntlig
 tettbygd, lubbent og kraftig dyr eller menneske
1.1 
stor fisk
2 
dialektalt
 liten kloss
; kort (og forholdsvis tykk) stokk, stang
3 
stor stein
; kolle
; knaus
3.1 
kollektivt
 grovpukket stein til veibygging, til fyll i lukkede avløpsgrøfter, i støpemasse e.l.
3.2 
kollektivt
 småpoteter
1 
muntlig
 tettbygd, lubbent og kraftig dyr eller menneske
 | jf. kultegris, storkult
EKSEMPEL
  • en kult av en gutt
SITATER
  • han trækker ud [av skreppen] en stor tiur. «En vakker kult, ser jeg»
     (Nicolai Ramm Østgaard Fra Skov og Fjeld 155 1858)
  • oksen er en kult
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 32 1917)
1.1 
stor fisk
 | jf. storkult
SITAT
  • Andreas hadde fisket nede i Svartåa og dratt op mange pene kulter
     (Bernhard Stokke Den ensomme vaktpost 104 1937)
2 
dialektalt
 liten kloss
; kort (og forholdsvis tykk) stokk, stang
 | jf. rorkult
3 
stor stein
; kolle
; knaus
SITAT
  • det var ellers en merkelig stein her. Den var ikke lik de mosgrodde kultene i heien
     (Sverre Hodne Arnfinn på Smieberget 58 1938)
3.1 
kollektivt
 grovpukket stein til veibygging, til fyll i lukkede avløpsgrøfter, i støpemasse e.l.
SITAT
  • maskiner som åt fjell … og dreit det ut igjen i form av pukk, kult, singel eller i hvilken som helst størrelse kunden måtte ønske
     (Roy Jacobsen På randen av Vigeland 33 2019)
3.2 
kollektivt
 småpoteter
SITAT
  • små poteter, eller «kult» som det kalles i torvsproget
     (Aftenposten 1932/310/1/8)