tic
substantiv
BØYNINGet; ticet, tics 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
ticet
ubestemt form flertall
tics
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[tik:]
ETYMOLOGI
fra fransk tic, lydord
BETYDNING OG BRUK
plutselige og ufrivillige sammentrekninger av musklene
(i ansikt eller hals), som kan ytre seg som f.eks. grimaser, små rykninger
eller som lyder
SITATER
-
han hadde en rekke tics, han blunket stadig med det ene øyet, rykket i skuldrene, kastet med nakken(Karl Ove Knausgård Min kamp 1 51 2009)
-
ticsene galopperer rundt øyet hans(Helene Uri Stillheten etterpå 248 2019)