Det Norske Akademis Ordbok

ultimatum

ultimatum 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; ultimatumet, ultimatum eller ultimatumer eller ultimataInformasjon
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
ultimatumet
ubestemt form flertall
ultimatum eller ultimatumer eller ultimataInformasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ultima:´tum]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelalderlatin ultimatum, substantivering i nøytrum av adjektivet ultimatus, til latin ultimus 'fjernest; sist; ytterst'; jf. ultimat
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet
 siste erklæring, siste ord i en sak
2 
især politikk
 (skriftlig) erklæring (etter resultatløse forhandlinger, fra en stat til en annen) med siste krav før kraftigere tiltak (krig eller andre tvangsmidler) settes i verk
EKSEMPLER
  • et krav i ultimatums form
  • britenes ultimatum til tyskerne 3. september 1939 ble overlevert kl. 9 og utløp kl. 11
SITATER
  • tyske ultimata og trusler [under riksrådsforhandlingene i 1940]
     (Rolf Danielsen Borgerlig oppdemmingspolitikk (1918–1940) 361 1984)
  • det tyske ultimatum til den belgiske regjering datert 2. august 1914
     (Tom Henning Dalbak Spinn 100 2000)
2.1 
overført
 erklæring med visse absolutte krav
EKSEMPEL
  • stille (noen) et ultimatum
SITATER
  • spøkefullt
     
    [jeg] gav afslag på [Dovregubbens] ultimatum
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 121)
  • [arbeiderne] har stillet firmaet et ultimatum til en bestemt tid
     (Arbeidet 1930/157/2/3)
  • [hun skulle] gi ham et ultimatum, kreve at han valgte henne eller at han … dro pokker i vold
     (Thea Selliaas Thorsen Pia Fraus 139 2004)
  • enten måtte hun gi ham et ultimatum eller hun måtte gjøre det slutt
     (Vibecke Groth Arvesynden 104 2009)