Det Norske Akademis Ordbok

"vedkjenne seg"

16 treff

  • vedkjenne

    verb innrømme eksistensen av, kjennes ved som sin ...
  • skyldbyrde

    substantiv tyngende skyld ...
  • farskap

    substantiv det å være far ...
  • desavuere

    verb kritisere, avskrive en uttalelse, handling av en person, myndighet eller institusjon ...
  • forslumme

    verb la forfalle til slum ...
  • ugjerne

    adverb ikke gjerne ...
  • vedstå

    verb stå ved, vedkjenne seg, tilstå ...
  • fornekte

    verb nekte å kjenne eller ha noen forbindelse med, undertrykke sine naturlige lyster og tvinge seg (særlig til arbeid), komme tydelig til uttrykk på en typisk, gjenkjenn...
  • bekjenne

    verb vedkjenne seg sin tro på (en religion, et guddommelig vesen e.l.), (motstrebende) tilstå, vedgå (noe som man har skjult eller kvier seg for å røpe), ...
  • age

    substantiv respektblandet frykt ...
  • ansvar

    substantiv (juridisk eller moralsk) forpliktelse til å stå til rette eller sørge for noe(n), forpliktelse til å innestå økonomisk for noe ...
  • konsekvens

    substantiv det å følge den samme fremgangsmåten, de samme prinsippene til enhver tid, ved hvert tilfelle, (logisk eller uunngåelig) følge (av en handling, en hen...
  • undertrykke

    verb (med vold, makt) bringe, holde (folk, klasse, land) i en tilstand av ufrihet og/eller tunge sosiale, økonomiske kår, undertvungent, underkuet, ufritt menneske, stanse, ku...
  • mørk

    adjektiv som mangler eller har lite lys, slik at det er vanskelig å skjelne omriss og farger, som ikke avgir lys som nærmer seg det sorte, mørkhudet, brun eller brunaktig dy...
  • fot

    substantiv ytterste del av den kroppsdelen hos menneske eller dyr som brukes til å gå med, denne kroppsdelen til og med låret, tilstand, nederste del av en strømpe (sjel...
  • stå

    verb holde kroppen i rett oppreist stilling, vanligvis mens vekten hviler på føttene, stå og være opptatt med, utføre noe, renne, kjøre, la seg gli (...

Viser treff 1 til 16 av 16 totalt