Det Norske Akademis Ordbok

forbryter

forbryter 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; forbryteren, forbrytere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
forbryteren
ubestemt form flertall
forbrytere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårbry:´tər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av forbryte med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
person som har gjort seg skyldig i en grovere straffbar handling, en forbrytelse
; person som lever av å begå straffbare handlinger
EKSEMPEL
  • fengsle en forbryter
SITATER
  • det blir en sag mellem forbryderen og straffeloven
     (Henrik Ibsen De unges forbund 137 1874)
  • jeg vil la’ Dem sætte fast – som en forbryder!
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 213 1888)
  • spøkefullt, om hund
     
    i dette [kobbel] fandtes der en forbryder ved navn «Gamlen»
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 299 1903)
  • Norges største forbryder er hverken Ole Høiland, Gjest Baardsen eller Peder Springer
     (Lys og Skygge 1908/nr. 1/1 Kristian F. Biller)
     | fra fortellingen «Et Mennesketyveri»
  • jeg drømmer at jeg er både lensmann og forbryter i én og samme person
     (Terje Stigen Krigen LBK 1989)
  • det første jeg ville gjort som forbryter var selvfølgelig å tilintetgjøre alle spor
     (Tove Nilsen Skyskrapersommer LBK 1996)
  • da Damiens ble henrettet, var det ennå vanlig å brennemerke tyver, piske folk offentlig, klype dømte forbrytere med glødende jern
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • la forbrytelsen få konsekvenser for forbryteren!
     (Kathrine Nedrejord Forbryter og straff 83 2022)