logaritme
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; logaritmen, logaritmer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
logaritmen
ubestemt form flertall
logaritmer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[lågari`tmə]
ETYMOLOGI
fra nylatin logarithmus, nydannelse til gresk logos 'forhold' og arithmos 'tall'; betegnelsen dannet i 1614
av den skotske matematikeren og godseieren John Napier, baron av Murchiston
(1550–1617)
BETYDNING OG BRUK
matematikk
den eksponenten som et
bestemt positivt tall, grunntallet, må opphøyes i for å gi det gitte tall, numerus
SITATER
-
han slog op logarithmer og afsatte allehaande deviationer
-
mitt arbeid med Nernsts teorem og negativ logaritme