Søk

be-

be- 
prefiks
UTTALE[be-]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk og tysk be-; innlånt på 1300-tallet; i mange tilfeller uten bestemt betydning fordi det innlånte verbet med prefiks ikke har noen tilknytning til andre elementer i språket, jf. bebreide, befale, begjære, begynne, bekrefte, bekymre, benauet, beskjed; i andre tilfeller bare med svake nyanser mellom orddannelsene med og uten be- eller med en stilistisk, ikke semantisk (betydningsmessig) forskjell; jf. bedåre, dåre, bevæpne, væpne, befri, fri
BETYDNING OG BRUK
brukt tilknyttet transitive verb for å betegne en nærmere bestemt virksomhet (altså med en type terminativt aspekt), ofte tilsvarende usammensatte verb fulgt av preposisjon
 | jf. bese, beskjære
brukt for å knytte et ytre objekt til verb som i usammensatt form som regel bare står med innholdsobjekt eller produktsobjekt
brukt for å gjøre intransitive verb transitive, ofte tilsvarende et intransitivt verb fulgt av preposisjon
brukt for å skjerpe den transitive betydningen i et transitivt verb eller gi verbet en aspektnyanse, idet det angis at verbalhandlingen når et mål
 | jf. benekte
4.1 
brukt overført, mer abstrakt. enn tilsvarende verb uten be-
brukt for å danne verbavledning av adjektiver for å uttrykke at man gjør (noen eller noe) til noe bestemt eller gir (noen eller noe) en bestemt egenskap
brukt til å avlede verb eller adjektivisk perfektum partisipp av substantiv, i nydannelser bare spøkefullt, for å uttrykke at man gir, forsyner (noen eller noe) eller er forsynt med noe bestemt