Det Norske Akademis Ordbok

klokker

klokker 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; klokkeren, klokkere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
klokkeren
ubestemt form flertall
klokkere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[klå`k:ər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av klokke med suffikset -er; grunnbetydning 'person som ringer med kirkeklokker'; jf. middelnedertysk klockener, etter middelalderlatin campanarius
BETYDNING OG BRUK
kirkelig tjenestemann som bl.a. bistår presten under gudstjenesten
SITATER
  • klokkeren … havde ord for at være bedre i kappen end præsten var
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 222 1879)
     | jf. kappe
  • overført, spøkefullt
     
    kan dere radikalister bestaa, naar landet regjeres af klokkere og bibelbud
     (Arne Garborg Mogning og manndom I 201 (1888))
  • de gjorde en pause for hvert nyt [vers] mens klokkeren kilte ufortrødent paa
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger I 178)
  • fogden, provsten, klokkeren [i Brand] er forvrængte skabeloner af grotesk tankegang
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 137)
  • lokket til kisten ble festet. [Nå] har klokkeren sett følget og tar til med ringingen
     (Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)
  • han har fått jobb som klokker og skal framover sørge for å ringe med kirkeklokkene når det er gudstjeneste, og også bistå presten i konfirmasjonsundervisningen
     (Kjersti Annesdatter Skomsvold Hun er levende 65 2025)
UTTRYKK
når det regner på presten, drypper det på klokkeren
ordtak
 | se regne